Hvorfor leve eget liv, med så mange andre tilgjengelig?

Det er mulig jeg er opptil flere år for sent ute til å henge meg på denne tråden, men med tanke på at jeg driter litt i hva som er dagsaktuelt å rise eller rose, så lar jeg det bare stå til, og lar irritasjonen min styre nok en gang.


Du skjønner, når jeg var liten - for opptil flerfoldige år siden - skrev alle jentene i klassa mi dagbok.
Ikke bare Topp eller Penny, men den der
“Kjære dagbok.. Jeg er såå forelska. Jeg tror jeg skal få Mari til å spørre Inge for meg. Han er bare så kjekk. Men så har vi Sindre, kompisen hans som har en sånn kul caps og går i åttende da. Jeg er så forvirra. Hvem skal jeg velge?”


Du veit, livets store mysterier og sånt.
På denne tiden var bøkene trygt bevart i skuffer, gjemt under stringtruser med Snoopy på, og forseglet med hengelåser man kunne sperre inne russiske høyrisikofanger med.
Men ett eller annet sted i løpet av de årene det tok meg å:
- komme i puberteten,
- se en truse med Snoopy på,
- kjøpe noen en truse med Snoopy på,
- bli ferdig med puberteten og få stabil hårvekst under armene,
hadde det skjedd en alvorlig glipp ett eller annet sted i privatsfærens trygge favn.


Finnes det nemlig noe vi ikke vet om hverandre nå?
Jeg mener, Facebook alene har gjort en potensiell re-union med barne- og ungdomsskolekameratene mine fullstendig overflødig. Det finnes ikke den ting i verden jeg har interesse av å vite om dem som jeg ikke kan finne ut ved å ta et kjapt overblikk på news-feeden min.


Det er jo alle nerders våte drøm å komme tilbake til hjembyen, møte opp på klassetreff og briljere med sitt kvisefrie ansikt og mastergraden i Gud vet hva.
Hvor pokker er overraskelsesmomentet når mobberne har fulgt utviklingen av voksen, ren hud ukentlig gjennom profilbildene dine, kanskje?


Samtidig er Facebook i stand til å kaldkvele alle potensielle samtaleemner man kunne hatt på en første date. Det er ikke lett å tomprate om interesser og fremtidsplaner med et menneske som ti minutter tidligere har oppdatert seg på alle ekskjærestene, musikksmaken og de fuktige sydenturene dine.


Hvor blir nyforelskelsen av da? Er ikke det litt av magien med nyetablerte forhold å lære hverandre å kjenne ordentlig? Bla igjennom gamle fotoalbumer og høre kleine historier om barndomskjærestene?
Hvor kult er det, når man allerede har sett bilder av - og profilen til - samtlige mennesker motparten har hatt tunga ned i halsen på?
Eller har bildedokumentasjon av hele barndommen deres gjennom bildene til den fotoglade tanta med manisk trang til å ikke bare utlevere seg selv, men også resten av stamtreet?




For ikke å snakke om blogger.
La oss nå i et lite øyeblikk se bort i fra idiotien i å henge ut bloggene til andre mennesker i min egen.
Hadde bloggene hatt en hensikt, kan jeg forstå det. Skal man skrive glimrende kåserier om ordet “elske“, det å banne, angst for fremtiden eller klisjeer, er man unnskyldt. Da burde man faktisk få lovord i fleng, spør du meg.


Jeg snakker om disse “dette gjør jeg på akkurat nå”-bloggene. Dette må jo være det nærmeste man kan komme til en dagbok i disse dager, og det eneste verktøyet som kan utlevere mennesker mer detaljrikt enn Facebook.
Hva i alle dager skjedde med privatlivet her da? Ikke engang trivielle opplysninger som matvaner, ommøbleringer eller slitte sko blir holdt hemmelig nå lenger.
Hver eneste lille handling blir nidkjært utbrodert og gjerne veldokumentert gjennom bilder eller illustrasjoner.


Ærlig talt.
Jeg bor i Oslo, flere titalls mil unna min nærmeste vennekrets. Likevel tror jeg ikke jeg noen gang har vært så oppdatert på følelseslivet, interessene og hverdagsrutinene deres som jeg er per dags dato.
Hadde folka fått ut fingeren og skaffet seg Skype, tror jeg ærlig talt ikke jeg hadde behøvd å møte dem igjen noensinne. Jeg ville uansett ha gått i graven uten å ha gått glipp av en dritt. Bokstavelig talt.


Jeg kunne ha gitt høyrehånden min for å få tilbake litt av spenningen igjen.
Et liv uten news-feeds, blogg.no og webcam-chat hadde gjort livet så uhorvelig mer spennende.
Tenk å kunne komme hjem etter fem år i hovedstaden, briljere med baristakunnskaper, konsertopplevelser og universitetsgrader uten at resten av verden allerede har fulgt deg live via webkamera.
Tenk å kunne fortelle foreldrene dine at kona er gravid uten at de allerede har sett det på statuslinja di.
Tenk å kunne lete igjennom sokker og behåer etter dagbøker, pirka hengelåser i timevis i stor frykt for at vedkommende skal komme å ta deg på fersk gjerning,
istedenfor å sitte hjemme og lese om menstruasjonssyklusen deres på blogspot.


Reis bort, se verden. Ta master i hva som helst og bli sammen med hvem som helst,
men vær så snill og hold det for deg selv til jeg er i stand til å rekke ut hånden og hilse på deg.


For uansett hvor hardt jeg enn prøver,
klarer jeg ikke la være å lese bloggen din.

"I <3 you", liksom

“Jeg elsker deg kjempehøyt!”

…

Akkurat så mye skal til for å irritere vettet av meg.
På vei til skolen i dag - jeg gikk fra Tøyen til Pilestredet, og det er ca ti mil - hørte jeg en desperat Steinerskoleelev brøle dette etter sin utkårede.
Harmløst nok, tenker kanskje du. Endatil romantisk, kanskje?

Men neida. Så lett kan det ikke være.
Er det noe her i verden som plager livet av meg, så er det disse menneskene som etter å ha kastet rundt seg med superlativer hele de to ukene de har vært kjærester, begynner å gradbøye dette ordet “å elske”.

Kom ikke hit og si at jeg henger meg opp i småting.
For det er jeg fullstendig klar over at jeg gjør.
Saken er likevel den at jeg selv har planer om å få meg en kjæreste en vakker dag. Jeg tror til og med at jeg en dag vil ha så sterke følelser for henne at det kan kalles “å elske“.
Men i mitt hode stopper det liksom der.

Å elske noen er den ytterste form for hengivenhet. Så snart man har erklært det høyt og tydelig fra en balkong på Sinsen, så er det ingen vei tilbake. Og heller ingen vei fremover.

Dette høres kanskje litt deprimerende - og veldig bastant ut, men jeg føler likevel at om dette ordet skal ha noen kraft i det hele tatt, så må det benyttes kun i de øyeblikkene ingen andre i hele verden betyr noe mer enn den man proklamerer det til.

For hva er egentlig en sterkere opplevelse enn det å elske noen? Dersom man bruker ordet som en avskjed i det man går inn i skolegården, hvilket ord skal da kunne beskrive følelsen en kjenner for hverandre i det man erklæres for gift? “Jeg elsker deg dritmye”?

Skjønner du greia? Jeg mener, om ordet “å elske” ikke lenger er den ytterste form for hengivelse, hva er det da? Er ikke “jeg elsker deg uendelig mye” mer ekstremt enn “jeg elsker deg kjempehøyt”?
Er jeg ikke fullstendig elsket om en jente kun hvisker at hun elsker meg?

Nå er det ikke meningen å ramle hodestups inn i en busk i et tappert forsøk på å være filosofisk her. Det er heller ikke meningen å kritisere kjærlighetsspråket mellom deg og din kjære.
Dette er bare en enkel bønn til min fremtidige kone:

Om du sitter der ute og leser dette. Hadde du orket å skrible ned essensen på en liten post it-lapp, beholde det i lommeboka, og ta den frem den dagen jeg og du skilles i skolegården?
Det holder nemlig med et lite “Jeg er glad i deg”.
“Husk å kjøpe poteter” holder faktisk i lange baner det også!
Bare ikke bruk opp dette ordet og etterlat meg uten noen mulighet for å uttrykke meg selv idet vi står foran alteret og bindes sammen for resten av livet.

…

PS: Jeg elsker deg kjempe, mega uendelig høyt, liksom!

Jeg, meg selv og Sindre

Det er merkverdig hvordan man kan bruke store deler av barndommen til å tenke ut hvordan man skal - eller ikke skal - leve når man blir voksen. Nå er jeg fremdeles tidlig i tjueårene, men du skjønner tegninga. Selv denne epoken hadde jeg faktisk tenkt ut.
Riktignok hadde jeg ikke regnet med at jeg skulle ha etablert familie, bygd hus og eid Volvo ennå, men noen mål skulle likevel ha vært nådd.

I tidlig barndom handlet dette mest om at jeg skulle ha sett mange filmer med atten års aldersgrense, innreda kjelleren hjemme som leilighet og ha forlovet meg med nabojenta.

I puberteten tenkte jeg at jeg i en alder av tjueto ville ha kjøpt meg bil, tatt motorsykkelsertifikat, flytta til byen og nedlagt rundt regna tre hundre jenter.

På videregående tenkte jeg at jeg i en alder av tjueto år endelig ville ha funnet en retning i livet. Tatt et endelig standpunkt for hva jeg ville gjøre videre, kanskje ha fullført en bachelorgrad og hatt en kurvete kjæreste med kjærlighet for BigBang og smale franske filmer.
Så sitter jeg der plutselig en dag. En mann med godt over tjue års livserfaring. Gammel nok til å gjøre hva han vil, med leilighet i Tigerstaden og ferdig på videregående.
¨So far so good¨, liksom.

Men der stopper det også, ikke sant? Jeg mener, hadde jeg stått ansikt til ansikt med sju år gamle Sindre, Fjortis-Sindre og Sindre på videregående hadde nok alle tre stått med haka godt planta på tåspissene.

Den minste ville sikkert ha begynt å grine. Slik taklet jeg nemlig nedturer på den tiden.
Fjortis-Sindre ville klaget over få kvinnelige erobringer og hadde møtt meg med hånflir om jeg hadde vist frem månedskortet mitt til trikken.
Likevel ville grunnkurs-Sindre vært verst å møte.

De to andre kunne jeg tross alt rodd meg unna med historier om skrekkfilmer og livet før jeg ble kristen.

Å møte fortidens selv er jo en drøm for mange.
Det å kunne stå ansikt til ansikt med et mer uerfarent jeg, dele av sin etterpåklokskap og forsikre dem om at hva de enn opplever av motgang og skuffelser så vil det en dag bli så mye bedre.

Noe helt annet er det å stå ansikt til ansikt med en gutt som jobber ræva av seg på skolen for at han en dag skal få se alle sine fremtidsdrømmer komme i oppfyllelse, og fortelle denne gutten at
“Neida, jeg tok meg et friår etter skolen. Så tok jeg opp igjen tredjeklasse fordi jeg festa vekk karakterene mine. Så tok jeg et bibelskoleår i Oslo, for jo da! Du blir forresten kristen om et par år. Og framtiden? Nei, jeg vet ikke jeg. Har egentlig ikke tenkt så langt enda”.

Hvor i alle dager skal all denne livsvisdommen komme fra, egentlig?
Jeg mener, er det jeg som har gått glipp av noe? Har en fremtidsvisjon eller et hint om hva jeg bør bruke resten av livet mitt på passert foran øynene mine uten at jeg fikk det med meg?
Har jeg et øyeblikk vært ukonsentrert og mistet den ene muligheten til livslang lykke?
Eller er dette noe som kommer av seg selv?
Skal jeg bare velge meg en videre utdanning? Satse blindt og håpe på det beste? Kommer kona og barna rullende i Volvoen bare jeg får ræva i gir og sikter meg inn på en universitetsutdannelse?

Nei, hadde jeg bare kunnet stå ansikt til ansikt med den førti år gamle Sindre. Da hadde nok alle mine bekymringer forsvunnet.
For vær du sikker! Som førtiåring må jeg vel ha funnet lykken og meningen med livet?

En klisjéfylt blogg

- Så du er virkelig forelsket i jenta? Jeg mener, ordentlig ”bli med hjem i helga og hils på mamma og pappa”–forelska?
- Jeg er stygt redd for det, altså. Jeg vet det er en klisjé liksom, men fra første gangen vi møttes, så visste jeg at det kom til å bli oss to. Det er freakin’ magisk, mann!

Dette er egentlig fryktelig irrelevant for det jeg har tenkt å snakke om. Samtalen var et kort utdrag fra et kafébesøk sammen med en stygt forelska kamerat for en ukes tid siden. Kafébesøket, kompisen og den stakkars dama han er forelska i var koselig nok. Det eneste jeg egentlig beit meg merke i, var den stygge fraseringen i det han skulle beskrive følelsen av å være forelska. ”Jeg vet det er en klisjé liksom..”

For hva pokker er greia egentlig? Når skal det gå opp for oss at absolutt alt vi gjør og foretar oss er en eneste stor klisjé? Jeg mener, man skal være eksepsjonelt original i disse dager for ikke å gjøre eller si noe som ikke minst hundre tusen mennesker har gjort og sagt før oss.
Dette i tillegg til at det norske språket er mer begrenset enn Oslos kollektivtransport, bør senke kravene for hvor mange ulike formuleringer av de samme følelsene vi skal måtte være i stand til å lage.

Per definisjon er en klisjé et forslitt uttrykk eller ord som har blitt brukt så lenge, og om så mye at det til slutt har mistet sin betydning. Det er jo bare okseavføring (Unnskyld klisjeen).
I mine øyne har forfattere, skribenter eller hvem som helst en gang beskrevet noe så spot-on at andre mennesker øyeblikkelig begynte å gjenta uttrykket fordi de følte at det rettferdiggjorde følelsene de selv opplevde.
En klisjé kan enkelt og greit ha oppstått fordi flere mennesker delte den samme oppfatningen om hvordan en situasjon eller følelse kunne uttrykkes. For eksempel kan flere mennesker si at hjertet hoppet over et slag første gangen de hvilte øynene på sin utkårede, uten at det betyr mindre nå enn første gangen noen sa det.

En relativt lur mann sa en gang at det alltid er best å avslutte en historie med et sitat fra noen andre. Han mente det alltid fantes noen der ute som har sagt det du ønsker å si, bare på en bedre måte.
Og slik mener jeg det er med klisjeene. De er et resultat av nøye utvelgelse mellom ord og uttrykk. Skal man se darwinistisk på det, så er klisjeene vinnerne i vokabulerets evolusjon. Derfor bør man ikke være redd for å slenge rundt seg med dem en gang i blant.

Det er vel viktigere at gode kompiser får høre at du har funnet yin’en til din yang? At du har funnet kvinnen som gjør deg komplett? Og i tillegg vite for deg selv, at det har ikke han?

Utopia

Klarer du å se for deg et sted hvor årstidene er mer åpenbare enn noe annet sted i verden? Hvor våren, sommeren, høsten og vinteren eksponeres til det maksimale og stadig forandrer landets fasade?
Tenk deg et land med verdens vakreste natur. Hvor man kan plukke postkortmotiver bare ved å se ut kjøkkenvinduet.

Klarer du å forestille deg et land så overøst med rikdom at selv fortauene er oppvarmet? Et land hvor naturens goder er nok til å sikre absolutt alle innbyggerne en god og trygg alderdom? Et land som egenhendig har midler til å viske fattigdommen ut av verden for all tid?
Makter du å se for deg et sted på jorden hvor materialistiske goder som klær og mobiler har blitt en forbruksvare? Hvor nærmest ingenting lenger går i arv, men stadig byttes ut i noe nytt?

Tenk deg et land hvor ordet ”privilegium” er et fremmedord, mens ordet ”selvfølge” nesten slites ut. Et land hvor storparten av innbyggerne har universitetsutdannelse. En utdannelse de ikke betaler en krone for.
Er det mulig å se for seg et land hvor 98 prosent av innbyggerne er blant de rikeste menneskene i verden? Et land hvor ryddehjelper tjener mer i året enn advokater, leger og bedriftseiere andre steder i verden?

Kan du forestille deg å bo i et land hvor det ikke er forbeholdt eliten å ha egen hytte, sommerhus, stamp, boblebad eller flatskjerm-tv?
Et land så rikt at mennesker valfarter dit år etter år, i håp om en del av kaka? Et land så rikt at når mennesker fra andre deler av verden bosetter seg der, kan de returnere til sine fedreland som konger etter et par år som taxisjåfør?

Kan du forestille deg å bo i et slikt land, med all den rikdommen, all omsorgen og velstanden. Og likevel finne det for godt å klage over bensinprisene?

På tampen..

For de av oss som ikke allerede har bygd oss en karriere, de av oss uten kone, barn og typehus, er våren ofte fylt av angst og depresjoner angående tiden som kommer snikende etter sommerferien. Bachelorgrad, mastergrad, årsstudium eller friår? Hva i alle dager skal vi fylle tiden med? I dagens kunnskapssamfunn er det de uten universitetsutdannelse som er minoriteten. Det er ikke lenger vanlig å bygge karriere uten å ha tilegnet seg minst fem år med kunnskap. Dere der ute som deler mine frustrasjoner angående fremtiden, kan kanskje finne trøst i ordene til en forlengst avdød norsk dikter:

År ut og år inn har du
site bøygd over bøkene,
du har samla deg meir kunnskap enn du treng
til ni liv.
Når du kjem til stykket, er det so
lite som skal til,
og det vesle har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

- Olav H. Hauge

Enden er nær!

Våren skal liksom være begynnelsen på alt. En ring er sluttet og man ser plutselig solen mer enn tre timer i døgnet. Kafeene blir snudd på vranga og ølen skal konsumeres i friluft. Is skal fortæres, parker skal okkuperes og kjærligheten blomstrer. På mange måter kan man si at våren er den lykkeligste årstiden av dem alle. Det er den som kommer med håp om bedre tider, og det er den som gir en et innblikk av hvordan sommeren kommer til å utarte seg.

Likevel er det med vemodighet jeg og så mange andre ser på denne tiden.
Et aldri så lite eventyr går mot en ende. Alle som har vært innom folkehøyskoler, bibelskoler eller en gang har vært avgangselever, vet hva jeg mener. Plutselig går det opp for oss at den nesten bibelske skoleår-endetida er over oss. Tegnene er overalt. Kanskje ser vi ikke gresshopper komme bæljende fra åpen himmel, men det finnes likevel klare indikatorer på at slutten nærmer seg på apokalyptisk vis.

Et av de mest utpregede forvarslene jeg har kjent på kroppen i det siste er den der krampeaktige trangen til å tilbringe så mye tid med klassekameratene som mulig. Terskelen er ikke høy. Gjerne utarter det seg i hyppige samtaler i friminutter eller på trikkestopp. Man skal komme så dypt som mulig, på så mange som mulig – på kortest mulig tid.

Dette er vel ikke akkurat oppskriften på en suksess. Og den triste sannheten er at i løpet av den tiden man deler sammen på skolen, kommer det alltid til å være noen man aldri kommer helt under huden på. I tillegg hører man alltid om de gode vennskapene som varer livet ut og som hadde sitt utspring i studietida. Noe som ikke akkurat hjelper på stresset. Bare forestill deg alle de fantastiske personlighetene, de individuelle synspunktene og de søte skavankene som går en hus forbi fordi man aldri tilbrakte nok tid sammen.

Likevel går det raskt over. Forhåpentligvis i alle fall. Og vi sitter igjen med alle de gode minnene. Alle de fargerike personlighetene vi fikk møte. Alt vi opplevde sammen. Alle turene vi dro på, alle kveldene vi hang ut og gleden av å se hverandre vokse. Og så kommer morgendagen. Plutselig skal vi gifte oss. Noen får barn, noen får hund. Noen bruker det vi så på som ulidelige personlighetstrekk til å bygge formuer, andre blir hjemme og lager mat. Og alle tenker vi tilbake på skoletiden. Som begynnelsen på alt. En tid vi aldri ville vært foruten. Og på Sindre. Som var så fordømt kjekk..

Svarstad i Helsetrøye!!

Jeg banner ytterst sjeldent.
Altså, jeg er fra bondelandet på Sunnmøre. Mest sannsynlig troner vi lista over høyest antall banneord integrert i en helt hverdagslig setning per innbygger i Norge.

Jeg har selv vært en ihuga tilhenger av lavt ordforråd og fire fem variasjoner av ukvemsord fordelt på alle ordklasser og kasuser. Etter hvert som jeg modnet til den grad at jeg innså hvor latterlig det er å leve i en verden med så mange inntrykk, men så få ord til å beskrive dem, ble jeg tvunget til å gjennomgå barndommens stotrende forsøk på å plassere det korrekte uttrykket i den riktig situasjon på nytt igjen.

Men Roma ble ikke bygget på en dag, som de skolerte så altfor lett spyr ut av seg.
Det tok uker, for ikke å si måneder før forholdsvis enkle ord som ”veldig”, ”imponerende”, ”overraskende” og ”au!” fant sin rettmessige plass i setningsbyggingen og dagligtalen. Lange tenkepauser med mental gjennomgang av alle gamle gloser ble tatt i bruk før et kraftuttrykk kunne uttales uten frykt for å skremme livslysten ut av forskrekka tilskuere.
Jeg skal innrømme at ganske mye var ”dødsbra” en god stund. Mye er fremdeles ”sykt”. Og det kan gjøre ”pokker” så vondt å slå stortåa i dørkarmen.

Likevel er det lite som er så befriende som det å få lov til å ta i bruk språket til sin fulle bredde i samtaler med andre - og i forbannelse av fastfryste bildører og utålmodige bussjåfører.
Men medaljen har – som beleste med munndiaré også kaster ut i tide og utide – sin bakside. Mennesker med normal talemåte, et forholdsvis fyldig språk og et nøkternt forhold til overflødig ordspill og skjellsord fremstår ofte som usynlige, og uten noe å bidra med i samtale med andre.
Dersom konserten i helga ikke var ”*@#!! bra” eller dørkarmen ikke er ”en ¤#&*!! *@#!!dritt” er det ikke noe spesielt fantastisk over dem. En ”meget bra konsert” er middelmådig. ”Au!” gjør ikke vondt.

Dette betyr ikke at det kun finnes negative sider ved det smale ordforrådet som preger storparten av dagens hverdagssjargong. De superlative uttrykkene gir ikke rom for noe mer ekstremt enn seg selv - selv om de tilsynelatende alltid overgås av nettopp en annen variasjon av det samme ordet.

Er noe først ”*@#!! bra” så er det faktisk nettopp det. Og er den fastfryste bildøra en ”billig dritt*#¤#!! fra østblokk¤#&!!”, ja så er den forsyne meg det også. Til tross for det fattige utvalget av ord, gir kraftuttrykkene oss følelsen av at vi lever i et ytterst spennende samfunn.
Vi er enten i Himmelen eller nettopp Helvete. Det eksisterer ingen gråsone. Aldri ett kjedelig øyeblikk.

Så hva ønsker jeg å oppnå med denne vesle appellen til det språkkyndige i oss alle? Ingen

verdens ting egentlig. Men sann mine ord. Dette er den beste *@#!! appellen du har lest. Det finnes ingen ¤#&*!! mellomting.
Gleden av et fattig ordforråd kan være ubeskrivelig.